Standarder og forskrifter

Sammenhenger mellom standarder og forskrifter

Det hersker en del spørsmål rundt forskrifter og standarder. For å kunne forstå dette bedre er det viktig å komme med noen forklaringer:

 

Forskrift: 

Forskrifter fastsettes ofte med hjemmel i en lov. Forskrifter gis som regel av Kongen i statsråd, et departement eller et kommunestyre eller fylkesting, alt etter hva den aktuelle lovhjemmelen bestemmer. Forskriftene må holde seg innenfor lovhjemmelen, og må ikke være i strid med andre lover; i så fall vil den ikke kunne gjøres gjeldende (wikipedia). Forskriftene angir også straffebestemmelser. Kan ofte være generelle.

Standard:

En beskrivelse av en prosess, produkt eller annet som er utarbeidet av fagmiljøer (tekniske eksperter) i felleskap. Det er en generell enighet (konsensus) rundt denne beskrivelsen. Disse har ikke straffebestemmelser, og dermed frivillige å følge. Standarder er ofte detaljerte sammenlignet med forskrifter. Det finnes mange ulike standarder:

  • Bransjestandarder – felles norm utarbeidet og vedtatt innen en gitt bransje (NORSOK, IRATA osv)
  • Nasjonale standarder: Felles norm utarbeidet og vedtatt ved innen en gitt bransje, men i regi av et nasjonalt standardiseringsorgan (eier av standarden). Skal være forankret i gjeldende lover og forskrifter. I Norge har disse standardene betegnelsen NS.
  • Internasjonale standarder:
    • Europeiske – EN.
    • Globale – ISO.

Norge må gjennom EØS avtalen implementere europeiske standarder (NS-EN), også der vi har nasjonale standarder fra tidligere. CEN (EN standarder) og ISO (ISO standarder) har også en avtale om å ikke produsere standarder som «utkonkurrerer» hverandre (Wien avtalen).

 

Tidligere hadde vi 47 forskrifter å forholde oss til innunder Arbeidsmiljøloven. Dette var uoversiktlig og dermed en lite hensiktsmessig organisering. Arbeidsgivere hadde problemer med å finne fram i denne jungelen. Derfor ble det satt i gang et arbeid med å endre på dette. Man valgte da å slå sammen og omorganisere forskriftene ved hjelp av endring på strukturene. Man fikk til slutt 6 forskrifter. Forskriftene fikk også en funksjonell utforming. De skulle nå beskrive hvilket nivå av eksempelvis sikkerhet som skulle oppnås, ikke hvordan. De 6 forskriftene som trådte i kraft 1. januar 2013 er nå som følger:

  1. Forskrift om organsering, ledelse og medvirkning
  2. Forskrift om utforming og innretning av arbeidsplasser og arbeidslokaler (arbeidsplassforskriften)
  3. Forskrift om utførelse av arbeid, bruk av arbeidsutstyr og tilhørende tekniske krav (forskrift om utførelse av arbeid)
  4. Forskrift om tiltaksverdier og grenseverdier for fysiske og kjemiske faktorer i arbeidsmiljøet samt smitterisikogrupper for biologiske faktorer (forskrift om tiltaks- og grenseverdier)
  5. Forskrift om konstruksjon, utforming og fremstilling av arbeidsutstyr som ikke dekkes av forskrift om maskiner (produsentforskriften)
  6. Forskrift om administrative ordninger på arbeidsmiljølovens område (forskrift om administrative ordninger)

Forskrift om konstruksjon, produksjon og utforming av PVU (523) er ikke omfattet av denne endringen. Størst nytte verdi for arbeid i høyden er det 3 første ovenfor nevnte forskriftene.

Siden funksjonsforskrifter kun beskriver et mål for hva som skal være på plass, vil standarder kunne få en større betydning. Man kan bruke standarder inn som et støtteben for forskrifter, siden forskrifter kan være generelle på noen områder. Disse standardene vil ikke være nevnt i selve forskriften, men i noen tilfeller i kommentardelen som følger med forskriften. Så der kan man av og til finne konkrete henvisninger til standarder. Når disse står nevnt så er de tenkt som en minimumsnorm. Men standarden vil ikke fungere som en forskrift i denne sammenhengen, den vil fortsatt være frivillig å følge. Det er et viktig prinsipp at standarder tilpasser seg forskrifter, ikke omvendt.

Så hvordan er egentlig sammenhengen rent praktisk?

Arbeidsgiver har ansvar for at arbeidstakers sikkerhet er ivaretatt. Dette gjøres ofte gjennom risikovurdering. Risikovurdering skal ta opp i seg alle elementer som kan utgjøre en trussel mot sikkerheten. Er risikovurderingen god nok, har arbeidsgiver oppfylt sine plikter.

Standarder er en hjelp til å ivareta nettopp dette. Allikevel kan standarder si noe om ytterligere risikovurdering. Standarden beskriver en etablert praksis. En nasjonal standard beskriver det som blir oppfattet som minste norm for emnet. Det betyr at standarder kan bli brukt dersom dette er hensiktsmessig. Men igjen, den fungerer ikke som en lov eller forskrift.

Det er også verdt å nevne at 3-parts samarbeidet mellom myndigheter, arbeidsgiver og arbeidstaker ofte jobber med endringer i forskrift. Dette betyr at man bør være aktsom og følge med på eventuelle forandringer. SOFT vil prøve å informere sine medlemmer dersom det skjer endringer av betydning, spesielt inn mot arbeid i høyden.